Lenge før vi skimter noe glimt av vann mellom furuene, kan vi høre bruset av fossen. Som et drønn i vårløsningen, men ellers
tydelig nok gjennom hele sommeren. En sti
snor seg mellom enorme steinblokker, de ligger tilfeldig henslengt etter
istidens avsindige omrokeringer. Vi
svinger rundt en liten kolle, dermed er vi framme. Ved Brattfallet, som stedet har blitt kalt i noen århundrer nå. Et fragment fra Paradiset som har kommet til å materialisere seg her i ødemarken, i de dype østnorske skogene.
Kulpen
nedenfor fossefallet vider seg ut som et lite tjern, mot sør er det myrlendt og
åpent for sollyset. Det jernholdige
vannet synes nattsvart mot det hvite skummet som alltid flyter rundt. Noen bunn er ikke å skimte noe sted, heller
ikke tett ved bredden.
Nå er det
likevel ingen uhygge i disse ukjente dybder; tvert i mot kjenner man seg nær en
stor vennlighet. Da tenker man også at noe slikt må mennesker alltid ha kjent. De som har kommet hit, må gjennom slektleddene
ha følt noe av det samme gledesgyset, et ekko av noe vakkert, en fjern
erindring om uskyld. Kanskje er det også
minner fra ulevde tider, hvem vet det.
Kan hende er dette
et hellig sted. Mange må i hvert fall ha
oppfattet det slik. Her tror
jeg menneskene i hundreder av år, ja tusener, har kommet med sin glede. Hit må
de ha tatt veien i sin søken etter slike krefter som bygger.
Jeg vet i hvert fall om en
liten gutt som ofte kom her, gjerne alene med fiskestangen
sin. I undring stirret han ned i dypet,
slik stod han og grunnet over hvilke hemmeligheter som måtte skjule seg der
nede. Kanskje var dette nesten som å
stirre inn i en krystallkule, i et speil som reflekterer slikt fra dypet av sitt eget sinn som man ellers
vanskelig får øye på?
I hvert fall tror jeg at han fant fram til noe av kjernen i seg selv her.
For en tid siden fant jeg da også veien tilbake, etter flere årtiers fravær.
Har det noen gang skjedd noe uforklarlig ved Brattfallet, eller der i nærheten? Stedet blir i hvert fall nevnt i denne underlige fortellingen: Trollgården i Brandval
2 kommentarer:
Å så vakkert bilde og vakre refleksjoner.
Slike vidunderlige steder finnes det mange av skogenene og det er herlig.
Vi bodde øst i Elverum, Siljuberget i nesten 20 år. I sommer var vi tilbake dit på mimretur og lette opp noen av våre perler.
Det er så fantastisk!
Ha en fin dag
hilsen Ingun
Min tanke etter jeg leste dette var det samme som allerede er kommentert av Ingun! VAKKERT i bilde og ord!
Ha en fin helg Rune:)
Legg inn en kommentar